Om Helen Frankenthalers Cameo, Venneforeningens nye gave til Nasjonalmuseet

 Av Øystein Ustvedt, kurator Nasjonalmuseet

 Cameo er et av Helen Frankenthalers største og mest kjente grafiske arbeid, og et av de første hun skapte på det legendariske grafikkverkstedet til Ken Tyler i New York: Tyler Graphics. Samarbeidet med Tyler kom hun til å omtale som avgjørende for sitt arbeid med grafikk. Sammen utforsket de mulighetene som lå i de forskjellige teknikkene og eksperimenterte med nye redskaper, materialer og virkemidler.

Da Cameo ble laget i 1980, var Frankenthaler forlengs etablert som en av tidens fremste kunstnere i USA. Hun slo igjennom med et brak i 1952 med en større serie malerier, Mountains and Sea, som festet seg som et nybrottsarbeid i tidens toneangivende kunst i New York, som da var blitt en dominerende by i Vestens kunstliv. Under benevnelser som Color Field og Post-Painterly Abstraction ble serien omtalt som et veiskille. Frankenthaler bygget videre på sentrale trekk og innsikter fra den forutgående generasjonen med abstrakte ekspresjonister (AbEx), men hennes arbeider hadde likevel ikke lenger det sterkt følelsesladde og eksistensielle uttrykket som dominerte AbEx-maleriet med store, ekspressive malerstrøk. Hun arbeidet med tynn, rennende maling og med forskjellige helleteknikker som ga åpne, pustende fargefelt. Ved dette førte hun det abstrakte uttrykket over i et mer flytende, poetisk stemningsleie.

Det var også en annen ting som skilte Frankenthaler fra AbEx-generasjonens malere: interessen for grafikk. Særlig gjennom 1970-årene markerte hun seg sterkt med grafiske arbeider. Hun arbeidet både med koldnål, akvatint og andre teknikker, men etter hvert fikk hun en forkjærlighet for litografi og tresnitt. Interessen for grafikk var ellers noe hun delte med mange av sine mer samtidige kolleger som Jasper Johns, Robert Rauschenberg og Louise Bourgeois. Sammen med disse og en rekke andre bidro hun til en større grafikkbølge i USAs kunstliv, nylig tematisert av Nasjonalmuseet gjennom utstillingen «The Great Graphic Boom» i 2017 (www.nasjonalmuseet.no/utstillinger-og-arrangementer/nasjonalgalleriet/utstillinger/2017/the-great-graphic-boom/). Nasjonalmuseet har flere arbeider knyttet til denne grafikkbølgen i sin samling. I tillegg til de allerede nevnte handler det om verker av Bruce Nauman, Agnes Martin, Andy Warhol. Roy Lichtenstein, Richard Serra, Nancy Graves, Lee Bontecou, Frank Stella og Brice Marden. Men et verk av Helen Frankenthaler har lenge vært savnet. Et tresnitt av Helen Frankenthaler har lenge stått høyt på ønskelisten til museet. Med gaven fra Nasjonalgalleriets Venner får museet nå et viktig og etterlengtet tilskudd.

En ting som mange kritikere i samtiden festet seg ved Frankenthalers arbeider var hennes evne til løse opp skillet mellom figur og bakgrunn, samt viljen til å skape komposisjoner som ikke hadde noe egentlig brennpunkt eller dominerende sentrum. Og vender vi oppmerksomheten mot uttrykket i Cameo er det sannelig ikke godt å si hva som er bildets motiv og dets bakgrunn, eller hva som er «viktigst». Er de mindre, rosa flekkene og områdene å forstå som hull eller «sår» i den blå overflaten eller svever de tvert om mot en blå bunn? Og hva med de helleristningsliknende linjene i mørkerødt, ligger de foran eller bak? Elementene flyter rundt som i en vektløs tilstand og skaper en pulserende, rytmisk bevegelse der alt synes å spille en betydelig rolle. Det som skjer hen mot bildets ytterkanter framstår som vel så viktig som hva som foregår i midtfeltet. Også arkets avgrensning og materialitet får en avgjørende virkning i det visuelle dramaet. For det er et drama på gang her, en scenisk framstilling basert på et møte og interaksjon mellom farger, former, spor og merker. Konfrontasjon veksler med forandring, utvisking og interagering.  

Som kunstner var Frankenthaler dypt forankret i et miljø som søkte å videreføre en modernistisk impuls i retning av å rendyrke de kunstneriske virkemidlene og det rent visuelle. De søkte å framheve det spesielle og egenartete for billedkunsten. Alt utvendig ble søkt redusert eller fjernet, det vil si alle de utvendige konvensjonene som var overlevert fra fortidens billedproduksjon så som figurasjon, litterære trekk, påklistrete symboler eller allegoriske strukturer, alt som smakte av imitasjon, overført betydning og illusjonisme. De tok utgangspunkt i det faktum at et bilde først og fremst, og fremfor alt, ikke er noe mer og utover å være former og farger satt på en flate. Cameo har tilsynelatende ingen «gammeldagse» tegn eller virkemidler, ingen klare symboler eller noe illusjonistisk billedrom. Det gjengir ikke noe, og gir seg ikke ut for å være bilde på noe annet enn seg selv. Men ser vi nærmere på hvordan verket er bygget opp av forskjellige fargesjikt framstår det likevel på samme tid som helt flatt og uendelig dypt. Det er som om den pragmatiske insisteringen på å synliggjøre bildets faktiske oppbygning åpner for en annen form for stemningsskapende atmosfære. Det handler om et optisk rom som egger assosiasjonsevnen og betrakterens fantasi.

Interessen for tresnitt og evnen til å utnytte denne teknikkens helt spesielle egenskaper og særtrekk har ført til at Frankenthaler ofte blir trukket fram som den fremste kunstneren i dette virkefeltet siden Edvard Munch. Munch arbeidet også mye med tresnitt og basert på en liknende eksperimenterende innstilling. Tydeligst viser forbindelsen mellom de to kunstnerne seg ved at Frankenthaler flere ganger har prøvd seg på Munchs berømte puslespillteknikk der han delte opp trykkplaten i et puslespill av biter for derved å kunne skape bildet i forskjellige fargekombinasjoner. I Cameo har Frankenthaler gått en annen vei og trykket fem forskjellige fargeplater oppå hverandre. Gjennom dette har verket fått sin karakteristiske «pustende» sjiktstruktur med utvaskete slørpartier som veksler med sår og spor, og tettere lag med farge. Og apropos Munch: den dype blå grunntonen kan vel også minne om denne kunstnerens stemningsmettete landskapsbilder fra forrige århundreskifte?    

Til slutt noen ord om verkets tittel. På US-engelsk brukes benevnelsen Cameo om et lite smykke til å ha på seg, en subtil prydgjenstand som peker ut over det funksjonelle og nødvendige. Og kanskje kan vi forstå dette kunstverket som en slik ekstravagant, «unødvendig» kjærlighetserklæring? Uttrykket synes i hvert fall å insistere på at bildet ikke er noe mer og ut over hva det faktisk er, et skapt bilde med spor og merker etter lagingen av det. Det er liksom seg selv nok, og det er godt nok.

Øystein Ustvedt, kurator Nasjonalmuseet, under overrekkelsen i 2020